Kake, sommerkroppen og likegyldighet

Jeg synes det har vært vanskelig å skrive om dagen, kanskje fordi skrivingen for meg må føles naturlig og ikke påtvunget. Jeg må på en måte føle meg inspirert, slik at jeg skriver fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg føler at jeg må. Men det kan vel de fleste relatere til, lol. Ja, og det er vel litt hele poenget med denne bloggen også, at jeg gjør det av fri vilje.

 

Uansett, i det siste har jeg tenkt mye på to ting, og det er elsk og hat. To veldig simple ting, men så simpelt er det jo egentlig ikke. Nei, dette innlegget blir ikke en klisjeavhandling som dreier seg om kjærlighet og hjertesorg osv. Nei. For kjærlighet har ikke denne gangen fått meg til å tenke på en dans på roser, og hat er ikke så simpelt lenger som at jeg bare kan peke ut noen å hate på. Nei, disse motpolene har fått meg til å tenke på noe helt annet, nemlig likegyldighet. Vi snakker hele tiden om elsk og hat som om det er en motsetning av hverandre. Men det er det jo ikke. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.

Ja, og i vår kaotiske verden er det jo så uendelig mye av dette. Kjærligheten som har blitt til hat. Eller for å rette på meg selv, kjærligheten som har blitt til likegyldighet. Jeg snakker om krig og folkemord, om en verden der barn dør av sult mens vi fråtser i oss mat dagen lang. Jeg snakker om et land selv rett ved siden av oss, der det er så høy kriminalitet at vi selv refererer til «svenske tilstander» dersom vi opplever eller hører om kriminalitet i vårt eget land. Selv på samme klode, og selv når det er så nære som at det er nabolandet vårt, er vi kun stille vitner til alt som skjer.

For hva skjer egentlig med menneskeheten, hvor er samvittigheten oppi det hele?

Kanskje nyhetsbildet har skadet oss som menneskehet, for tv er kanskje ikke ekte nok for oss lenger. Et barn som er kraftig underernært er litt ubehagelig å se på, og man kjenner det på samvittigheten hvis man sitter der med en chipsskål og fråtser i seg chips mens man ser på dette stakkars barnet lide. Man stopper kanskje derfor å spise chips, de 2 minuttene der det treffer samvittigheten. Etter de 2 minuttene fortsetter du, fordi det er ikke en del av din realitet. Det er bare på tv, og dessuten hva skal du gjøre med dette. Jeg vet ikke om vi personlig får gjort noe med alt som skjer i vår verden, det bare skremmer meg at det er vanlig å se sånt på tv. Og det med tv-en og chipsen er ingen oppdiktet historie. Jeg opplevde det samme her om dagen, nesten. Jeg hadde spist middag med farmor og bestefar, deretter skulle de se på nyhetene og som alltid skulle de ha litt kaffe og kake til. Der satt jeg og så på nyhetene med dem og gaflet i meg et stort kakestykke. Det samvittigheten min fortalte meg var at jeg kanskje kunne ha spist noe litt sunnere, eventuelt droppet det kakestykket. Det er jo tross alt snart sommer og sommerkroppen står i fokus. Deretter så jeg det underernærte barnet på tv-en, kaken og sommerkroppen ble nå et stille vitnesbyrd.

 

Fy faen, vi er så jævlig egoistiske, eller fy faen, jeg er så jævlig egoistisk, var tanken som slo meg i ettertid. Og jeg som trodde de som var involvert i krig var de «verste». Hva med alle oss andre som står på sidelinjen? Resten som bare er stille, resten som står på sidelinjen helt likegyldige. Jeg vil ikke dra alle under samme kam, jeg starter derfor med meg selv, jeg tror at jeg er den «verste», som sitter i Norge privilegert og spiser kake mens jeg tenker på sommerkroppen.