"Å leke med ilden" er et uttrykk de aller fleste har hørt. I denne korte teksten tar jeg for meg noe mange kanskje kan kjenne seg igjen i, altså det å bli værende i relasjoner man kanskje burde forlate. Dette gjelder ikke kun kjærlighets relasjoner, det kan like så godt være i relasjon med en venn du vet kanskje ikke er så bra for deg. Uansett, her har jeg prøvd å sette ord på det på en litt mindre "bloggete" måte.

Hva gjør vi når noen skuffer oss gang på gang på gang? Du fortjener mye bedre sier de ofte. Når ble det å fortjene noe bedre en unnlatelse på det som har skjedd? Var det alltid mitt ansvar å se det hele store bildet med engang, skulle jeg hørt det i stemmen eller tonefallet, sett det i ansiktsuttrykket og i blikket? Men det føltes så trygt, lite visste jeg at i dette tilfelle var jeg den som tente bålet og så det hele brenne mens jeg sto der i et hjørnet og latet som om ingenting hadde skjedd. Brann er ikke trygt og hvertfall ikke røyken som til slutt kveler deg. Du fortjener bedre sier de ofte. Problemet er at jeg liker å leke med ilden. Og du vil alltid finne noen som blir med. Noen som blir med deg å sitte på kanten og balansere din egen verdi, akkurat som et glass som er så fult at det er på vei til å renne over. Ilden har nå heldigvis blitt til aske og jeg håper hvis du en dag ser meg igjen og spør om jeg vil være med, klarer jeg å si nei.

Jeg håper at hvis du tilfeldigvis ser meg på gata, på toget eller i butikken at jeg ser på deg med nye øyner og at du klarer å se at jeg er annerledes, at jeg kanskje har farget håret, fått en tatovering eller endret stil. Atmosfæren og lufta som omfavner oss vil kanskje alltid lukte litt giftig, like giftig som røyk. Røyken vil begge minne oss på alle løftene som ble lovet men ikke holdt og på bakken der vi står langt under oss vil minnene ligge begravd. Minnene får meg til å tenke på de gangene du førte meg inn i varmen og kalte det for kjærlighet. Kjærligheten som var en feil som du repeterte gang på gang på gang.

Og når vi tilfeldigvis møtes på butikken en dag og du gir meg det samme ansiktsutrykket og blikket, og vi går ned midtgangen sammen med grønnsakene på den ene siden og frysedisken på den andre, vil jeg minne meg selv på at du er pyromanen og jeg ilden.