Jeg er så redd for mennesker. Dere lurer kanskje på hvorfor? Jeg vet ikke helt, det er bare noe som skremmer meg så voldsomt ved en jente som fremstår som verdens snilleste og søteste. Det er noe veldig ubekvemt ved fyren som sier de mest sukkersøte tingene til meg, for hva om alt bare er skuespill? Hva om det er tomme ord. Det er det som skremmer meg.

Jeg vet jo at de fleste vil meg godt men det er bare en indre frykt som sitter igjen, for man vet jo aldri og det er kanskje det som skremmer meg aller mest. Det er nesten akkurat som en ukontrollerbar frykt som sitter igjen. Jeg kan kjenne det i hjertet, i hodet og i kroppen. Hodet forteller meg at de fleste vil de fleste godt, men hjertet og sjela forteller noe annet. Det er som om det har satt seg som en tatovering, en tatovering jeg ikke vil ha. Kanskje det finnes en type behandling som vil få den bort, eller kanskje jeg bare skal leve med den og ignorere den, men jeg synes det er vanskelig. Jeg har dessuten hørt at laserbehandlinger gjør mer vondt enn det å ta selve tatoveringen og det er det jeg må gå gjennom for å bli kvitt den. Så det føles mer bekvemt å beholde den. Akkurat som at det føles mer bekvemt å ikke stole på folk. Men jeg vil jo stole på folk, det ville jo vært et kynisk liv hvis ikke. Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal starte, for det sitter jo i kroppen. Kanskje dette handler mer om meg selv enn det jeg klarer å skjønne, for jeg må først og fremst stole på meg selv. På slutten av dagen har vi kun oss selv, helt alene og selvstendige er vi på denne jorden og helt alene og selvstendige skal vi en dag forlate denne jorden også. Jeg skal ikke ta med meg den sukkersøte snille jenta med meg inn i graven, eller fyren som gir meg komplimenter lengre enn et essay. Det er kun meg, helt alene. Jeg vil derfor rive plasteret av såret og starte med å stole på meg selv, så får det være de rundt meg sitt problem om de ikke vil seg selv bedre enn å påføre andre skade. For hvordan du og jeg behandler andre sier mye mer om oss selv enn det vi er kapable til å skjønne.

Uansett om du er religiøs eller ikke sier den gylne regel at vi må være mot andre slik vi vil at andre skal være mot oss. Den gylneregel går derfor ut på gjensidighetsetikk, noe som betyr at du bør gjengjelde til andre hvordan du vil at de skal behandle deg, ikke nødvendigvis hvordan de faktisk behandler deg. Derfor sier det kanskje mer om meg selv og hvor langt jeg har kommet dersom jeg tørr å stole på folk, så får det være dems problem om de velger å utnytter det.