Det skjer mye i livet mitt om dagen, jeg jobber først og fremst veldig mye siden jeg prøver å samle opp mest mulig penger til jeg skal flytte til Paris. Det har også vært en del forberedelser i forbindelse med studie, forsikringer, bosted osv. Nå er alt heldigvis i boks, så nå kan jeg bare glede meg.

 

Som den arbeidsnarkomanen jeg er så har jeg prøvd å søke på en deltids jobb i Paris, det er ikke uoverkommelige mengder med timer på skolen siden det er et deltidstudie så jeg tenkte det kunne vært fint å jobbe et par kvelder i uka. Jeg ble ringt opp i går å kalt inn til videre intervjue. Jeg ble litt «caught of guard» når jeg plutselig måtte ha et type intervjue spontant med noen over telefonen, fransk menn er heldigvis ikke så gode i engelsk de heller så vi var på lik bølgelengde.

Noe annet jeg vil nevne er at vi nå er i en sommermåned og det føles virkelig ikke som det. Nå har jeg venta så lenge på sommer også er det ikke sommer, må si det er litt skuffende..får vell bare satse på varmere tider.

Og fra den ene tingen til den andre, så er det en ting jeg har tenkt litt på nå den siste tiden og det er - hvem er jeg egentlig? Ikke sånn «jeg har identitetskrise» typ mer sånn hvis jeg hadde sett meg selv i noen andres øyner for første gang, hva ville mine første tanker vært?
Noen har jo høyere selvinnsikt enn andre, jeg har alltid tenkt at jeg har høy. Kanskje fordi jeg føler at jeg har høy  forståelse for egne følelser og i tillegg kan være litt selvkritisk. Uansett poenget mitt er at vi kan ha lav eller høy selvinnsikt men vi vil aldri kunne se oss selv fult og helt. Og det er egentlig ganske skummelt, det er jo ikke rart vi stadig søker bekreftelse fra andre når der er en risiko for at de kanskje ser noe du aldri vil kunne se.

Og det er der usikkerheten til mange kommer inn i bildet, det at vi må bruke andre som speil for å klare og se oss selv. Men det blir jo lagt veldig opp til det, vi lever jo i et veldig «narsissistisk» samfunn, der vi stadig poster bilder og div av oss selv. Og dette bidrar jo til blindheten, vi analyserer og ser oss selv så mye at vi blir helt skadet. Vi legger så utrolig mye i utseende, altså tenk før da ikke alle hadde tilgang til et kamera eller et speil til enhver tid, kontra nå der vi sender bilder av oss selv hele dagen lang på snap, lager tiktoker og poster på insta. Og ja appropo appene, de som er designet for å nettop gjøre oss avhengige, for å gi oss et dopamin rush og  den lille formen for bekreftelse vi alle søker etter.

 

Nå gjaldt jo dette først og fremst om hvordan andre ser oss og bekreftelse i forbindelse med det, men det går jo mye igjen i sammenheng med sosiale medier. Jeg tror derfor det er viktig å huske at sosiale medier ikke er realiteten, det er noe som har blitt designet fordi vi mennesker nettop stadig vekk trenger en form for bekreftelse. Og jeg er jo ikke noe bedre enn noen andre på min alder, slettes ikke, jeg poster masse hele tiden.

Men jeg har innsett at det i hvertfall kan være lurt å være bevisst på det og kanskje legge fokuset i noe mer enn utseende. Jeg gjør jo forsåvidt også det, det er bare lett å la seg bli fult og helt dratt inn i det. Og det er jo ikke svart hvitt, det er ikke poste ikke poste men kanskje heller poste, hvorfor poste? Og tillate oss det faktumet at vi ikke alltid vil kunne se det andre ser, fordi det de ser eller ikke ser er bygd opp av flere ting enn en universal fasit. Det de ser, føler og tenker, på lik linje som det jeg ser, føler og tenker er bygd opp på erfaringer og personlige karakteristika. Moralen med min lille refleksjon her er derfor at vi må prøve å være mer bevisste på søken etter bekreftelse og verdsette indre kvaliteter fremfor ytre bekreftelse.